Når en sigarett blir en del av karakteren
Av Andrew Darren Elkins, regissør for Sunrise for the Blind
I denne personlige beretningen beskriver Andrew Darren Elkins verdenen i Lee Lomas’ Sunrise for the Blind og teatersigarettenes rolle i oppsetningen hans.
![]()
Da vi begynte å utvikle Lee Lomas’ Sunrise for the Blind, var en av mine viktigste oppgaver å skape en verden som publikum kunne kjenne seg helt igjen i. Stykket utforsker et lokalsamfunn i Nord-Manchester, og mye av handlingen foregår på et torg der karakterene våre samles, krangler, drikker, røyker og, kanskje viktigst av alt, venter på at noe i livet skal forandre seg.
Torget ble nesten enda en karakter i forestillingen. Det var et sted for gjenkjennelse og trygghet, men like mye for stillstand. Et sted der karakterene våre kunne komme seg unna forholdene hjemme uten noen gang virkelig å slippe fri fra begrensningene i omgivelsene sine.
Sigarettene hadde en bemerkelsesverdig lik plass i stykket. De var ikke bare rekvisitter som skuespillerne tilfeldigvis brukte. Røykingen var innvevd i disse karakterenes vaner, enten det handlet om å dele en sigarett, fylle en ubehagelig stillhet eller ganske enkelt ha noe å gjøre med hendene mens de prøvde å komme seg gjennom en vanskelig samtale. Det var noe ved gjentakelsen av denne atferden som føltes helt riktig for verdenen vi skapte.
En av utfordringene vi møtte, var at spillestedet hadde et strengt forbud mot åpen ild. Tradisjonelle teatersigaretter var derfor utelukket, men å fjerne røykingen helt ville ha betydd å gå på akkord med noe jeg opplevde som grunnleggende i disse karakterenes liv.
Her ble Stage Props uvurderlige. Teatersigarettene deres gjorde det mulig å beholde den fysiske atferden, visuelle troverdigheten og atmosfæren vi hadde utviklet gjennom prøvene, uten behov for forbrenning eller åpen ild. I den forstand tror jeg oppriktig ikke at vi kunne ha realisert forestillingen på helt samme måte uten dem.
Som regissør er jeg særlig opptatt av forholdet mellom en skuespiller og gjenstandene vedkommende møter. En gjenstand bør aldri være der bare fordi noen har bestemt at karakteren skal holde noe. Den må høre til i scenens omstendigheter og helst bli så velkjent for skuespilleren at bruken ikke lenger er noe som må konstrueres bevisst.
Det jeg satte pris på ved disse sigarettene, var at de lot skuespillerne utføre gjenkjennelige handlinger uten at handlingene ble forestillingens hovedfokus. Publikum kunne se røyken, kjenne igjen handlingen og akseptere den som en del av verdenen. Sigarettene ble enda et element i forestillingens språk fremfor noe som trakk oppmerksomheten mot seg selv.
I en oppsetning så bevisst nedstrippet som vår får disse detaljene særlig betydning. Vi var ikke avhengige av omfattende scenografi for å etablere miljøet. Mye av det ansvaret lå hos skuespillerne, relasjonene deres og de fysiske handlingene i rommet.
Etter hvert begynte jeg å tenke på sigarettene på omtrent samme måte som på selve torget. De var alltid til stede, velkjente og vevd inn i disse karakterenes liv. Noe tilsynelatende ubetydelig som gjennom gjentakelse og omstendigheter begynte å fortelle oss mye om menneskene som befolket denne verdenen.




